En hyllest til Facebook

Altså - jeg sier ikke Face, men Facebook og innbiller meg at jeg er forholdsvis klassisk som voksen Facebook-bruker. Ungdommen sier visstnok bare "Face".

Facebook har faktisk revolusjonert mitt skrantende sosiale liv - som fulltidsjobbende mor med to aktive barn i henholdsvis 1. og 4. klasse går livet i turbofart, antydningene til sosialt liv er på jobben og med foreldrene til ungene. Ikke noe galt i noen av disse, men kontakten blir ofte heseblesende.

Facebook har faktisk gjort det mulig å beholde kontakten med mange tidligere venner og gjenoppta venner du faktisk nesten hadde glemt. En vidunderlig verden!

Facebook ligger i bakgrunnen på jobben og om kvelden når ungene har lagt seg. Jeg har avtalt å treffe igjen gode venner fra ungdomsskolen jeg flyttet fra i sin tid, jeg chatter jevnlig med tidligere kolleger og venner som ikke bor i nærheten. Jeg er rett og slett blitt mer sosial.

I starten var jeg meget skeptisk. Ikke noe bilde, ingen statuser - bare en titter.

Så - gradvis - litt mer informasjon - først mer nøytrale meldinger - så mer informative - ting som kan være interessant for andre å vite. Jeg er fortsatt ikke kommet dit at jeg deler masse bilder, men det er kanskje neste steg?

Twitter, derimot, skjønner jeg ikke - jeg sliter med å finne hvem det er lurt å følge - det er kanskje neste steg...

Jeg ser at det kan trekkes paralleller til blogging. I starten var jeg bare saklig og kommenterte nyhetssaker - nå forsøker jeg å være mer personlig, men det er ikke enkelt. Kanskje bloggen blir mer lesverdig hvis man er det - jeg synes i hvert fall andres blogger som er en kombinasjon er de beste å lese.