Sykefravær - igjen!!

Opplysningskontoret (på Facebook)

Dagsnytt-journalister må sykmeldes etter nok en utmattende dag med sykefraværsdebatt.

Sykefraværsdebatten kommer til å vare i det uendelige. Inntil noen tør ta tak i de viktige tingene kommer ingen ting til å skje. Forrige innlegg i denne bloggen filosoferte litt over organiseringen av arbeidslivet (spesielt det offentlige) og det som årsak til sykefravær, men debatten dreier seg jo ikke om slike vanskelige ting. I stedet er det årsaker, tiltak og begrensninger i rettigheter. Det er utopi å tro at alle får så meningsfylte oppgaver og bra arbeidsgivere at lojaliteten til arbeidsgiver alene får ansatte til å yte ekstra - da er det på tide å se på tiltak.

Men hva skjer: hvert eneste forslag til vridning av ytelser, mindre justeringer eller bare generelle uttalelser møtes med at den ene gruppen etter den andre da er stigmatisert. Kronikere føler seg mistenkeliggjort, kreftsyke vil ha seg frabedt "jobbtvang" osv i det uendelige.

Snakk om avsporing av debatten! Og typisk norsk! Vi er så redde for å gjøre grep eller mener noe som kan støte noen. Hvordan kan vi da få endret noe som helst? Arbeidsgiver skal ikke få lov til å sjekke om ansatte virkelig er syke. Politikere skal ikke få lov til mistenkeliggjøre folks moral. Jeg blir matt! Det beste er sannsynligvis å sykemelde seg, skru av radioen, ikke lese aviser eller se på TV. Det kan man bli syk av!

En interessant artikkel om holdninger og dagens virkelighet:

Ola Nordtviste skrev et innlegg i Dagsavisen om "orkemeldinger". Mannen burde snarest mulig bli fratatt legelisensen for å skrive ut sykemeldinger som ikke er reelle. Folk må lære seg å tilpasse livene sine til virkeligheten. Det er ikke jobben som skal ryke først i prioriteringen! I hvert fall ikke hvis man forventer at det offentlige skal betale.

Julebord og sykefravær

Det er det høye sykefraværet som skal under lupen nå. Hanne Bjurstrøm var fornuftig og sa at "ingen tiltak skal forkastes før de er vurdert" før hun tok en superkort juleferie.

Som de fleste andre har jeg mine meninger om sykefravær og arbeidsmoral, men jeg synes det blir for enkelt. En bekjent har akkurat gått inn som HR-sjef i en liten kommune, men alle tiltakene hun foreslår skal være gratis og ikke gripe inn i kjernen. Da ender vi opp med latterlige tiltak som begrepet "langtidsfrist". Jeg skjønner tanken om å fokusere på de som er friske, men de som ikke har lojalitet til arbeidsplassen gir vel blaffen uansett...

Og der er vi ved kjernen:

På mange arbeidsplasser eier ikke de ansatte noen form for lojalitet til arbeidsplassen. De ser ikke at det er noen forskjell om de er der eller ikke. Hvorfor skal de på jobb da? Jeg har i hovedsak fokusert på offentlige arbeidsplasser. Der er sykefraværet høyest.

• Offentlige arbeidsgivere gir ingenting tilbake. De er livredde for å sponse julebord, sosiale tilstelninger, gratis kaffe etc etc med "skattepenger". Listen er lang. Når arbeidsgiver er kjip - hvorfor skal man da gå på jobb selv om man føler seg litt dårlig. Jeg er helt sikker på at det er god butikk å bidra litt mer her i totaløkonomien for etaten. Jeg vet om etater som har vært litt mer kreative innenfor rammene (gratis tid til trening mm) - her innbiller jeg meg at sykefraværet er lavere - ikke så mye pga treningen, men følelsen av å ha en raus arbeidsgiver (NB! faktatall er ikke sjekket!).


• Fagforeninger bidrar til detaljstyring. En del profesjonsforeninger er livredde for at sine medlemmer skal gjøre for mye eller tape et minutt eller to. Det er null fleksibilitet på å ta i et tak på oppgaver, null fleksibilitet på arbeidstid og turnusplanlegging. Null fleksibilitet på feks opplæringstiltak og bedømmelse av kompetanse. Null fleksibilitet i regelverk. Hvor blir det av bidraget til å tenke helhet? Når du ikke ser på jobben din som noe annet enn din lille øy som skal beskyttes med alle midler - null lojalitet til arbeidsgiver...


• Umulig å lede. Med slike tvangstrøyer og budsjettsiloer som nevnt over er det ingen ledere som har rammebetingelser til levere gode resultater. De blir da også målt etter å bevare det bestående. Det finnes ingen belønningsmekanismer for gode medarbeidere eller insentiver til å gå utover tvangstrøyene. Mulighetene til omplassering av ansatte eller oppsigelse av ansatte som åpenbart ikke passer i jobben er også helt håpløst. Det må jo være det beste for alle parter å finne arbeidsoppgaver og en arbeidsplass som den ansatte trives i.....

Jeg er veldig glad for at jeg er leder i privat næringsliv og ikke offentlig. Det tror jeg faktisk ikke jeg hadde maktet. Resultatet av å gi frihet under ansvar til ansatte, og stimulere til utfordringer, helhetstanke og involvering er for vår del.

Skandinavia møter USA (aka Saab vs GM)

Spillet om SAAB avslører interessante kulturforskjeller mellom USA og Skandinavia.

Svenske fagforeninger mener staten og GM har et sosialt ansvar og ber om at staten legger inn garantier og at GM mer eller mindre bør "tvinges" til å selge framfor å legge ned.
Jeg er villig til å vedde MYE på at i en tilsvarende situasjon i Norge hadde de rødgrønne sannsynligvis foreslått å kjøpe hele Saab selv, og at en "Sosse"-regjering også hadde gjort det samme.

GM selger ikke til hvem som helst - det er forståelig. Det er mange interessante parametere - ikke bare pris; teknologi, vedlikeholdsansvar, andre forpliktelser og nye planer. GM føler ikke noe sosialt ansvar for noen få 1000 arbeidsplasser i Sverige.

Trenger verden SAAB? - selvfølgelig ikke - vi har nok bilprodusenter - SAAB har ikke noe unikt som vi ikke kan få av andre. Den svenske stat bør i hvert fall IKKE drive bilproduksjon.

På lang sikt er det sikkert best for Sverige og Trollhättan at SAAB får lov til å legges ned. Alle eksempler i Norge (riktignok i mindre skala) tilsier at det vil utløses masse kreativitet og nye, levedyktige arbeidsplasser i kjølvannet slike nedleggelser.

PS. Egentlig tror jeg ikke USA og Skandinavia er så ulike på dette området. Fagforeningene til GM i USA er vel så sterke (og bruker MYE tøffere midler enn i Skandinavia). Obama har bidratt med krisehjelp til en døende industri - fordi den er så viktig og sysselsetter så mange. Vi har bare litt andre begreper - og prioriterer kanskje ulike ting.

Konklusjon: vi er alle oss selv nærmest!