Julebord og sykefravær

Det er det høye sykefraværet som skal under lupen nå. Hanne Bjurstrøm var fornuftig og sa at "ingen tiltak skal forkastes før de er vurdert" før hun tok en superkort juleferie.

Som de fleste andre har jeg mine meninger om sykefravær og arbeidsmoral, men jeg synes det blir for enkelt. En bekjent har akkurat gått inn som HR-sjef i en liten kommune, men alle tiltakene hun foreslår skal være gratis og ikke gripe inn i kjernen. Da ender vi opp med latterlige tiltak som begrepet "langtidsfrist". Jeg skjønner tanken om å fokusere på de som er friske, men de som ikke har lojalitet til arbeidsplassen gir vel blaffen uansett...

Og der er vi ved kjernen:

På mange arbeidsplasser eier ikke de ansatte noen form for lojalitet til arbeidsplassen. De ser ikke at det er noen forskjell om de er der eller ikke. Hvorfor skal de på jobb da? Jeg har i hovedsak fokusert på offentlige arbeidsplasser. Der er sykefraværet høyest.

• Offentlige arbeidsgivere gir ingenting tilbake. De er livredde for å sponse julebord, sosiale tilstelninger, gratis kaffe etc etc med "skattepenger". Listen er lang. Når arbeidsgiver er kjip - hvorfor skal man da gå på jobb selv om man føler seg litt dårlig. Jeg er helt sikker på at det er god butikk å bidra litt mer her i totaløkonomien for etaten. Jeg vet om etater som har vært litt mer kreative innenfor rammene (gratis tid til trening mm) - her innbiller jeg meg at sykefraværet er lavere - ikke så mye pga treningen, men følelsen av å ha en raus arbeidsgiver (NB! faktatall er ikke sjekket!).


• Fagforeninger bidrar til detaljstyring. En del profesjonsforeninger er livredde for at sine medlemmer skal gjøre for mye eller tape et minutt eller to. Det er null fleksibilitet på å ta i et tak på oppgaver, null fleksibilitet på arbeidstid og turnusplanlegging. Null fleksibilitet på feks opplæringstiltak og bedømmelse av kompetanse. Null fleksibilitet i regelverk. Hvor blir det av bidraget til å tenke helhet? Når du ikke ser på jobben din som noe annet enn din lille øy som skal beskyttes med alle midler - null lojalitet til arbeidsgiver...


• Umulig å lede. Med slike tvangstrøyer og budsjettsiloer som nevnt over er det ingen ledere som har rammebetingelser til levere gode resultater. De blir da også målt etter å bevare det bestående. Det finnes ingen belønningsmekanismer for gode medarbeidere eller insentiver til å gå utover tvangstrøyene. Mulighetene til omplassering av ansatte eller oppsigelse av ansatte som åpenbart ikke passer i jobben er også helt håpløst. Det må jo være det beste for alle parter å finne arbeidsoppgaver og en arbeidsplass som den ansatte trives i.....

Jeg er veldig glad for at jeg er leder i privat næringsliv og ikke offentlig. Det tror jeg faktisk ikke jeg hadde maktet. Resultatet av å gi frihet under ansvar til ansatte, og stimulere til utfordringer, helhetstanke og involvering er for vår del.

Skandinavia møter USA (aka Saab vs GM)

Spillet om SAAB avslører interessante kulturforskjeller mellom USA og Skandinavia.

Svenske fagforeninger mener staten og GM har et sosialt ansvar og ber om at staten legger inn garantier og at GM mer eller mindre bør "tvinges" til å selge framfor å legge ned.
Jeg er villig til å vedde MYE på at i en tilsvarende situasjon i Norge hadde de rødgrønne sannsynligvis foreslått å kjøpe hele Saab selv, og at en "Sosse"-regjering også hadde gjort det samme.

GM selger ikke til hvem som helst - det er forståelig. Det er mange interessante parametere - ikke bare pris; teknologi, vedlikeholdsansvar, andre forpliktelser og nye planer. GM føler ikke noe sosialt ansvar for noen få 1000 arbeidsplasser i Sverige.

Trenger verden SAAB? - selvfølgelig ikke - vi har nok bilprodusenter - SAAB har ikke noe unikt som vi ikke kan få av andre. Den svenske stat bør i hvert fall IKKE drive bilproduksjon.

På lang sikt er det sikkert best for Sverige og Trollhättan at SAAB får lov til å legges ned. Alle eksempler i Norge (riktignok i mindre skala) tilsier at det vil utløses masse kreativitet og nye, levedyktige arbeidsplasser i kjølvannet slike nedleggelser.

PS. Egentlig tror jeg ikke USA og Skandinavia er så ulike på dette området. Fagforeningene til GM i USA er vel så sterke (og bruker MYE tøffere midler enn i Skandinavia). Obama har bidratt med krisehjelp til en døende industri - fordi den er så viktig og sysselsetter så mange. Vi har bare litt andre begreper - og prioriterer kanskje ulike ting.

Konklusjon: vi er alle oss selv nærmest!

Den ene

Jeg ble inspirert av flere til å skrive om "Den ene". Jeg leste også at Gro Brækken mente at det ikke finnes Løvetannbarn, men at det alltid har vært personer som har gjort en forskjell på de barna det går bra med. Jeg tror det er delvis sant. De som ikke lykkes så godt har nok også hatt potensielle "Den ene", men kanskje ikke vært så mottagelig for å ta i mot hjelpen.

Min historie handler om en venninne som jeg først ble kjent med da hun var ca 25 år, hadde en datter på 4 med en far som i beste fall stilte opp sporadisk og som var ekstremt uberegnelig. Hun hadde hatt en veldig tøff oppvekst. Søsteren hadde ikke klart seg bra, moren hørte jeg aldri om og faren var et pillevrak som hadde vært til og fra gjennom hele livet hennes.

Min venninne hadde utdannet seg innen IT i den perioden hun fikk barn, og jobbet sammen med meg. Hun var alenemor til ei lita jente, stilte opp 100% på jobb og var en fantastisk sosial drivkraft på jobben. Det er først nå i etterkant når jeg selv har fått barn at jeg har skjønt hvor mye dette koster.

Jeg har alltid sett på henne som et Løvetannbarn - bare på grunn av det hun hadde oppnådd.

På toppen av dette var hun fantastisk mot familien. Faren ble hjulpet når han trengte det - og hun stilte opp for ham uendelig mye mer enn han noen gang hadde gjort for henne.

Søsteren hadde store problemer - hun var pillemisbruker og var alene med to barn. Venninnen min gjorde alt for å være den ENE for barna hennes. Hun hentet dem i byen når de hadde dratt sammen med venner og hadde rotet seg bort i feil folk, hun var hjemme hos dem og forsøkte å bidra til å skape et normalt hjem hos søsteren for disse barna. Listen over enkeltepisoder der hun har sluppet det hun har i hendene for å være der er lang.

Jeg bøyer meg i støvet for hva hun gjorde for de rundt henne selv om hun fort kunne ha mer enn nok med seg selv, men i stedet gjorde hun alt for at andre også få et bra liv.

I dag er datteren over 20 år, studerer og har det supert - og er mye med moren på venninneturer. Venninnen min lever for første gang et eget, godt liv for seg selv. Hvordan det har gått med søsterens barn vet jeg ikke, men jeg vet at de hadde noen der for seg som absolutt ikke hadde behøvd å være der.

Takk for at noen virkelig bidrar til en forskjell for sine nærmeste.

En hyllest til Facebook

Altså - jeg sier ikke Face, men Facebook og innbiller meg at jeg er forholdsvis klassisk som voksen Facebook-bruker. Ungdommen sier visstnok bare "Face".

Facebook har faktisk revolusjonert mitt skrantende sosiale liv - som fulltidsjobbende mor med to aktive barn i henholdsvis 1. og 4. klasse går livet i turbofart, antydningene til sosialt liv er på jobben og med foreldrene til ungene. Ikke noe galt i noen av disse, men kontakten blir ofte heseblesende.

Facebook har faktisk gjort det mulig å beholde kontakten med mange tidligere venner og gjenoppta venner du faktisk nesten hadde glemt. En vidunderlig verden!

Facebook ligger i bakgrunnen på jobben og om kvelden når ungene har lagt seg. Jeg har avtalt å treffe igjen gode venner fra ungdomsskolen jeg flyttet fra i sin tid, jeg chatter jevnlig med tidligere kolleger og venner som ikke bor i nærheten. Jeg er rett og slett blitt mer sosial.

I starten var jeg meget skeptisk. Ikke noe bilde, ingen statuser - bare en titter.

Så - gradvis - litt mer informasjon - først mer nøytrale meldinger - så mer informative - ting som kan være interessant for andre å vite. Jeg er fortsatt ikke kommet dit at jeg deler masse bilder, men det er kanskje neste steg?

Twitter, derimot, skjønner jeg ikke - jeg sliter med å finne hvem det er lurt å følge - det er kanskje neste steg...

Jeg ser at det kan trekkes paralleller til blogging. I starten var jeg bare saklig og kommenterte nyhetssaker - nå forsøker jeg å være mer personlig, men det er ikke enkelt. Kanskje bloggen blir mer lesverdig hvis man er det - jeg synes i hvert fall andres blogger som er en kombinasjon er de beste å lese.

Sportsidioter er kanskje som andre idioter allikevel?

Arild Stavrum har en interessant vinkling på hva som er verdifull og høyverdig idrett og ikke. Jeg forsøker å legge godviljen til og lese ironi så godt jeg kan, men helt enkelt kan jeg ikke si det er - og hvis det er ironi - hva mener han egentlig med dette? Noen utvalgte gullkorn:

Om at det er for lite fotball på TV:

Norsk fotballs sesong får en dramatisk avslutning med cupfinale og kvalikkamper. Så er det rått og brutalt over. Vinteridrettene tar over. Greit nok at vi kan kose oss med Champions League og spansk-, engelsk-, italiensk- og tysk fotball, men vi må nesten lete det opp.

For lite fotball på TV? Nå har jeg hørt det også - han er i hvert fall ikke spesielt god til å lete.

Om ønsket prioritering:

Det burde også konkurreres om dekning på en fair måte. Prestasjoner burde dekkes i henhold til hvor mange som faktisk driver med idretten.

Hmmm - fotball er en lett tilgjengelig idrett som mange driver med, men det er vel ikke dermed sagt at det betyr at alle disse vil se på bare fotball hele tiden. Noen idretter er ikke masseidretter, men plukker opp enkelttalenter - det gjør ikke idrettsprestasjonen dårligere av den grunn (alle objektive målinger fra Olympiatoppen bekrefter det - Olav Tufte i "masseidretten" roing har feks skyhøyt O2-opptak). Det som fenger og som styrer TV-dekning er dramatugi og vinnerønsket, duellene, mulighetene og følelsene. Og anledningen for tilskueren til å drømme seg inn i situasjonen.

Håndball er på sitt beste tett, spennende og intenst. Det er det vi vil se - ikke hundrevis at intetsigende Bundesliga-kamper som ikke betyr noe for oss. Selv om det er bra fotball - da er det jo supert at Stavrum kan ha sine sære kanaler - men la disse kampene holde seg der. Da kan vi parkere Stavrum foran Canal+ - så kan han la være å bry seg med det han ikke vil se.

Om rangering av nivå/prestasjon mellom idretter:

Skjønt egentlig er det en større prestasjon å spille fast venstreback på
Hønefoss enn det meste du kan oppnå med snø under beina.

... eller kanskje Usain Bolt sin 100meter i OL kan sammenlignes med innbytterbenken til Lyn (eller Rosenborg, da - for å være snill)? Ikke så veldig mange som driver med friidrett heller.

Hjertesukk fra en sportstidiot

Hmmm... Hvordan skal en sportsidiot med full jobb komme helskinnet gjennom håndball-VM (kl12.15 - sen, lang lunsj??) - og ikke minst OL. Vancouver er ikke spesielt heldig plassert for norske sportsidioter som må sende barn på skolen klokken 0800, jobbe full dag, ordne middag, få barn på fritidsaktiviter og se på TV om natta.... Når skal jeg sove i vinter?

Julebord - episode 2

I dag var jeg en snartur innom Sandvika Storsenter i lunsjen for å raske med meg noen julegaver. Da skjønte jeg at det er her de havner; jentene fra utestedet på Frogner - noen år etter.

De er like dollete, men noen år eldre, shoppere som legger utrolig mye energi inn i dyr julepynt, pen innpakning (lager utrolig lang kø ved pakkedisken) og dyre julegaver. De rekker sikkert en snartur innom SATS eller Elixia før de drar hjem også. Aupairen ordner vel med rydding, middag og henting av barn.

Tiden og pengene til å bruke på alt dette har de skaffet seg ved å få fullklaff på et tilsvarende utested for noen år siden.

For et utrolig liv! Hva når den ungdommelige glansen har gått ut og mannen som kun valgte dem for utseende og stilen ikke får varen lengre? Det må være mange triste sjebner i kjølvannet. Hvor havner de samme menneskene da? Jeg lurer - hvor skal jeg dra for å oppleve episode 3?

Gammel dame på byen

På fredag var jeg på julebord som så mange andre. Vi endte opp på et typisk "se-og-bli-sett" vestkantutested, og det var da jeg skjønte hvorfor jeg ikke savner livet på "byen".

Tanken på å tilbringe fredags- og lørdagsettermiddag på å dolle meg opp, havne på et sted der den ene er sleipere enn den andre og lommeboken og prisen på drinkene avgjør "vellykketheten" din.

Takke meg til et trivelig sted hvor man kan skravle med venner, ha mulighet til å bli kjent med nye folk uten å måtte rope (det var ikke engang et dansegulv) eller ikke bli dømt eller bedømt etter antrekk, frisyre og sminke.

Det mest facinerende er hvordan kjønnsrollene funker - her bekreftes alle fordommer om dollete damer som er på jakt etter feite lommebøker. Trist og patetisk.

Jaglands skatt

I et intervju på NRK hørte jeg Jagland hadde en interessant begrunnelse for at han ikke skulle betale skatt:

" Jeg nyter ikke godt av trygderettigheter eller fellesskapsgoder. Da er det heller ikke naturlig at jeg betaler skatt" (eller noe sånt).

I rettferdighetens navn hadde jeg heller ikke betalt skatt dersom jeg hadde hatt muligheten til å slippe, men det er noe med begrunnelsen jeg stusser på. OK - han opparbeider seg ikke trygderettigheter - jeg er enig i at han ikke behøver å betale trygdeavgiften på 7,8% (tror jeg), men jeg regner med at han:

• har barn/barnebarn som går på skole eller studerer
• har forventninger om å bli behandlet på sykehus dersom han skulle trenge det
• bruker veier, kollektivtransport (?) og annen infrastruktur når han er hjemme hos familien
• går på teater el når han er hjemme eller bruker andre kulturtilbud

Listen er lang; er det ikke derfor vi betaler vår skatt med mer eller mindre glede? Vi får faktisk ganske mye igjen for pengene.

Engler på toppen av Maslow

Den største delen av Norges befolkning befinner seg på toppen av Maslows behovspyramide; vi har dekket grunnleggende behov. Maslows teori går ut på at man ikke ser behovet for nivået over før man har dekket behov på det nivået man befinner seg på, og at man alltid vil jobbe seg videre oppover mot neste nivå.

Men hva skjer hvis man befinner seg på øverste nivå? Vi har dekket grunnleggende fysiske behov, har famile og venner, en jobb man behersker og blir respektert av andre. Hva da? Hva skjer med oss mennesker?

Hva jobber vi mot å oppnå da? Jeg innbiller meg at mye rar oppførsel kommer av at vi som er på toppen ikke vet hva vi skal jobbe mot.

• Curlingforeldre – tar over kontrollen over dine barn og jobb dem oppover pyramiden også. Ved å forsøke å dytte dem oppover skaper vi kanskje barn som ikke opplever selvrealisering, men foreldrerealisering. Men kanskje det ikke er så dumt - da får i hvert fall barna noe å jobbe mot.
• Märthas engler og NewAge - jeg "har ikke kontakt med meg selv" her på toppen - jeg "er ikke 100% lykkelig" - selvrealisering, krystaller, sprituell veiledning, coaching, "blir lykkelig-bøker" - eksemplene er mange - poenget det samme - skal 100% lykke på toppen!
• Skaff deg en MANN (alternativt - ha mye penger i utgangspuntket) - Anna Anka og andre som lager et nytt nivå i pyramiden basert på dyrt og smakløst interiør, rike menn, trening, sminke og shopping - alt for en perfekt fasade. Men hva når man så åpenbart detter nedover i den nye, egendefinerte statuspyramiden som en nært forestående skilsmisse (for Anna Anka tydeligvis) tydeligvis vil medføre?
  

VG

Nettavisen