NAV, Hijab og snikislamisering

Nå har jeg vridd hodet i flere dager for å finne en passende vinkling på NAV, Hijab og Snikislamisering, men det er ikke lett – det meste er sagt av en eller annen.

Hijab-saken: her synes jeg Vox populi hadde et fantastisk innlegg som jeg egentlig bare kan slutte meg til.

Snikislamisering: skyttergravkrig med billig retorikk som overdøver ethvert snev av fornuftige uttalelser inne i skitten. Orker ikke å melde meg på.

NAV: hva skal man egentlig si?

Jeg har forsøkt å søke meg fram til de fristene NAV opererer med, men det er ikke enkelt. Jeg har funnet fram til noe (som du søker i skogen....):

Akseptabel saksbehandlingstid for uføre er 4 måneder (NAV.no).

Når Nav sier de normalt bruker tre uker på å behandle en søknad om dagpenger, er det et internt mål at 80 prosent av dem som søker skal få penger innen denne fristen. I Oslo er de langt fra dette målet. Faktisk er evnen til å utbetale dagpenger i hovedstaden nå blitt så dårlig, at i januar sto syv av ti ledige uten dagpenger etter tre uker. (Aftenposten)

Målene er da i seg selv helt hinsides slappe?

Hvor lang tid skal det måtte ta? De fleste av disse sakene er sannsynligvis opplagte, og bør ikke kreve mer enn et kort blikk på papirene før beslutningen kan tas.

Det er ikke NAV i seg selv som er problemet, men organiseringen. Jeg er helt sikker på at hovedtankene bak NAV er grunnleggende fornuftig. Hvis saksbehandlingen i det private hadde fungert på denne måten hadde ikke et eneste forsikringsselskap tjent 5 øre. Hvorfor kan ikke NAV ha egne rutiner som rydder unna de enkle sakene og legge de til umiddelbar utbetaling, og heller la andre håndtere de komplekse? Slik gjøres det alle andre steder.

Jeg tror ikke noe på at det hjelper med 100-vis av nye stillinger i en råtten organisasjon. Pengene og ressursene settes inn helt feil sted – det er jeg overbevist om. Politikerne pøser på med symbolkroner uten å gå inn i den virkelige problemstillingen.

Hvem tar utfordringen?

LO hater det, men effektivisering handler ikke primært om å sparke folk, men å gi brukerne effektive tjenester. Nå ser vi konsekvensen av at det har vært fryktelig vanskelig å få en fornuftig dialog rundt effektivisering. LO har lenge vært en gedigen bremsekloss i forhold til å modernisere offentlig sektor. Nå betaler vi prisen.

Stol aldri på meningsmålinger!

For en stund siden ble jeg oppringt av et av meningsmålingsinstituttene, og siden jeg faktisk hadde tid tenkte jeg at "jo - denne gangen blir jeg med". Det endte med at jeg stoppet halvveis og sa at jeg ikke ønsket å være med mer i en måling som helt åpenbart var bestilt av Prior, Gilde eller Senterpartiet. Eller hva synes du om spørsmål som:

Hva ønsker du helst å spise? - med disse svaralternativene (nei, jeg tuller ikke)

1. Norskprodusert mat som er underlagt norske kontrollrutiner?
2. Mat med udefinert opphav produsert av multinasjonale selskaper?
3. Vet ikke

Jeg hadde stusset litt underveis, men dette spørsmålet og svaralternativene tok kaka. Hvordan kan noen med en viss fornuft bruke resultatet fra en slik undersøkelse til noe fornuftig er for meg en stor gåte.

Jeg lurer litt på om det var denne eller denne undersøkelsen jeg svarte på (begge omtales ikke overraskende i Nationen). Den omtales også her - i en artikkel om det samme temaet.

Jeg var også utsatt for en undersøkelse (som jeg sendte i retur) hvor alternativene var:

• Kjøp alt du kan økologisk og frels verden
• Vær et monster som kun tenker på deg selv og kjøp vanlig mat

Noen som har noen morsomme eksempler på meningsmålinger der man med litt fantasi kan ha det morsomt med hvordan spørsmålene er stilt? Det må da finnes mange der ute...

Kirken mener både det ene og andre

Frank Aarebrot mener at kirken er ute på viddene etter at biskopen i Hålogaland går mot oljeleting utenfor Lofoten (VG). Biskopen i Oslo liker ikke homofile, men tar gjerne i mot drapsdømte på privat middag.

Så lenge vi har en statskirke er jeg helt enig med Aarebrot; Den Norske Kirke bør være forsiktig med å uttale seg om kontroversielle saker så lenge de har den spesielle posisjonen de har. Jeg synes Kirkens ledere oppfører seg som om de ønsker alle privilegier som om de skulle være fristilt, men tar gjerne i mot alle fordelene som en statskirkeordning gir dem.

La kirken få leve sitt eget liv, men de må ta konsekvensene av det. Da kan de ikke være en statskirke. De kan ikke surfe på mange "gratismedlemmer" og spesialordninger for statsstøtte og fri tilgang til (mer eller mindre) vedlikeholdte kirker.

Glasstak og andre dårlige unnskyldninger

Inga Bolstad vil bare bli prorektor og skylder på glasstaket som årsak til at ikke flere kvinner er kandidater. Selv har hun rasjonelle begrunnelser, savner faget og ønsker ikke å stille på tross av flere oppfordringer.

"Dette henger sammen med det såkalte «glasstaket» i akademia – det at kvinner er i mindretall i lederstillinger. Ved UiO er 24 prosent av professorene kvinner. Det er noen mekanismer som spiller inn her: En blanding av at kvinner ikke vil eller ikke slipper til. " sier hun.

Hvorfor er det slik at de fleste kvinner som blir spurt om et slikt tema alltid har rasjonelle forklaringer for sin egen del, men skylder på glasstaket, manglende kultur på arbeidsplassen, "gutteklubben grei" eller andre eksterne "ting" som begrunnelse på vegne av andre?

Hvorfor det er sånn at et av verdens mest likestilte land har et ekstremt kjønnsdelt arbeidsmarked?

Jeg skulle ønske jeg hadde svar. Jeg tror nemlig ikke helt på dette med glasstaket eller andre eksterne faktorer. Jeg tror noe ligger i et litt snevert utgangspunkt hos headhuntere, men i bunn og grunn ligger det i oss selv. Vi har alle våre rasjonelle grunner til ikke å kaste oss over en mulighet eller til å ønske å ikke eksponere oss "akkurat nå".

Hvordan kan vi forvente at andre skal se gjennom og forstå vår påtatte beskjedenhet når vi egentlig vil? Eller vil vi? Har vi det for godt?

Jeg bare spør....