Julebord og sykefravær

Det er det høye sykefraværet som skal under lupen nå. Hanne Bjurstrøm var fornuftig og sa at "ingen tiltak skal forkastes før de er vurdert" før hun tok en superkort juleferie.

Som de fleste andre har jeg mine meninger om sykefravær og arbeidsmoral, men jeg synes det blir for enkelt. En bekjent har akkurat gått inn som HR-sjef i en liten kommune, men alle tiltakene hun foreslår skal være gratis og ikke gripe inn i kjernen. Da ender vi opp med latterlige tiltak som begrepet "langtidsfrist". Jeg skjønner tanken om å fokusere på de som er friske, men de som ikke har lojalitet til arbeidsplassen gir vel blaffen uansett...

Og der er vi ved kjernen:

På mange arbeidsplasser eier ikke de ansatte noen form for lojalitet til arbeidsplassen. De ser ikke at det er noen forskjell om de er der eller ikke. Hvorfor skal de på jobb da? Jeg har i hovedsak fokusert på offentlige arbeidsplasser. Der er sykefraværet høyest.

• Offentlige arbeidsgivere gir ingenting tilbake. De er livredde for å sponse julebord, sosiale tilstelninger, gratis kaffe etc etc med "skattepenger". Listen er lang. Når arbeidsgiver er kjip - hvorfor skal man da gå på jobb selv om man føler seg litt dårlig. Jeg er helt sikker på at det er god butikk å bidra litt mer her i totaløkonomien for etaten. Jeg vet om etater som har vært litt mer kreative innenfor rammene (gratis tid til trening mm) - her innbiller jeg meg at sykefraværet er lavere - ikke så mye pga treningen, men følelsen av å ha en raus arbeidsgiver (NB! faktatall er ikke sjekket!).


• Fagforeninger bidrar til detaljstyring. En del profesjonsforeninger er livredde for at sine medlemmer skal gjøre for mye eller tape et minutt eller to. Det er null fleksibilitet på å ta i et tak på oppgaver, null fleksibilitet på arbeidstid og turnusplanlegging. Null fleksibilitet på feks opplæringstiltak og bedømmelse av kompetanse. Null fleksibilitet i regelverk. Hvor blir det av bidraget til å tenke helhet? Når du ikke ser på jobben din som noe annet enn din lille øy som skal beskyttes med alle midler - null lojalitet til arbeidsgiver...


• Umulig å lede. Med slike tvangstrøyer og budsjettsiloer som nevnt over er det ingen ledere som har rammebetingelser til levere gode resultater. De blir da også målt etter å bevare det bestående. Det finnes ingen belønningsmekanismer for gode medarbeidere eller insentiver til å gå utover tvangstrøyene. Mulighetene til omplassering av ansatte eller oppsigelse av ansatte som åpenbart ikke passer i jobben er også helt håpløst. Det må jo være det beste for alle parter å finne arbeidsoppgaver og en arbeidsplass som den ansatte trives i.....

Jeg er veldig glad for at jeg er leder i privat næringsliv og ikke offentlig. Det tror jeg faktisk ikke jeg hadde maktet. Resultatet av å gi frihet under ansvar til ansatte, og stimulere til utfordringer, helhetstanke og involvering er for vår del.

Skandinavia møter USA (aka Saab vs GM)

Spillet om SAAB avslører interessante kulturforskjeller mellom USA og Skandinavia.

Svenske fagforeninger mener staten og GM har et sosialt ansvar og ber om at staten legger inn garantier og at GM mer eller mindre bør "tvinges" til å selge framfor å legge ned.
Jeg er villig til å vedde MYE på at i en tilsvarende situasjon i Norge hadde de rødgrønne sannsynligvis foreslått å kjøpe hele Saab selv, og at en "Sosse"-regjering også hadde gjort det samme.

GM selger ikke til hvem som helst - det er forståelig. Det er mange interessante parametere - ikke bare pris; teknologi, vedlikeholdsansvar, andre forpliktelser og nye planer. GM føler ikke noe sosialt ansvar for noen få 1000 arbeidsplasser i Sverige.

Trenger verden SAAB? - selvfølgelig ikke - vi har nok bilprodusenter - SAAB har ikke noe unikt som vi ikke kan få av andre. Den svenske stat bør i hvert fall IKKE drive bilproduksjon.

På lang sikt er det sikkert best for Sverige og Trollhättan at SAAB får lov til å legges ned. Alle eksempler i Norge (riktignok i mindre skala) tilsier at det vil utløses masse kreativitet og nye, levedyktige arbeidsplasser i kjølvannet slike nedleggelser.

PS. Egentlig tror jeg ikke USA og Skandinavia er så ulike på dette området. Fagforeningene til GM i USA er vel så sterke (og bruker MYE tøffere midler enn i Skandinavia). Obama har bidratt med krisehjelp til en døende industri - fordi den er så viktig og sysselsetter så mange. Vi har bare litt andre begreper - og prioriterer kanskje ulike ting.

Konklusjon: vi er alle oss selv nærmest!

Den ene

Jeg ble inspirert av flere til å skrive om "Den ene". Jeg leste også at Gro Brækken mente at det ikke finnes Løvetannbarn, men at det alltid har vært personer som har gjort en forskjell på de barna det går bra med. Jeg tror det er delvis sant. De som ikke lykkes så godt har nok også hatt potensielle "Den ene", men kanskje ikke vært så mottagelig for å ta i mot hjelpen.

Min historie handler om en venninne som jeg først ble kjent med da hun var ca 25 år, hadde en datter på 4 med en far som i beste fall stilte opp sporadisk og som var ekstremt uberegnelig. Hun hadde hatt en veldig tøff oppvekst. Søsteren hadde ikke klart seg bra, moren hørte jeg aldri om og faren var et pillevrak som hadde vært til og fra gjennom hele livet hennes.

Min venninne hadde utdannet seg innen IT i den perioden hun fikk barn, og jobbet sammen med meg. Hun var alenemor til ei lita jente, stilte opp 100% på jobb og var en fantastisk sosial drivkraft på jobben. Det er først nå i etterkant når jeg selv har fått barn at jeg har skjønt hvor mye dette koster.

Jeg har alltid sett på henne som et Løvetannbarn - bare på grunn av det hun hadde oppnådd.

På toppen av dette var hun fantastisk mot familien. Faren ble hjulpet når han trengte det - og hun stilte opp for ham uendelig mye mer enn han noen gang hadde gjort for henne.

Søsteren hadde store problemer - hun var pillemisbruker og var alene med to barn. Venninnen min gjorde alt for å være den ENE for barna hennes. Hun hentet dem i byen når de hadde dratt sammen med venner og hadde rotet seg bort i feil folk, hun var hjemme hos dem og forsøkte å bidra til å skape et normalt hjem hos søsteren for disse barna. Listen over enkeltepisoder der hun har sluppet det hun har i hendene for å være der er lang.

Jeg bøyer meg i støvet for hva hun gjorde for de rundt henne selv om hun fort kunne ha mer enn nok med seg selv, men i stedet gjorde hun alt for at andre også få et bra liv.

I dag er datteren over 20 år, studerer og har det supert - og er mye med moren på venninneturer. Venninnen min lever for første gang et eget, godt liv for seg selv. Hvordan det har gått med søsterens barn vet jeg ikke, men jeg vet at de hadde noen der for seg som absolutt ikke hadde behøvd å være der.

Takk for at noen virkelig bidrar til en forskjell for sine nærmeste.

En hyllest til Facebook

Altså - jeg sier ikke Face, men Facebook og innbiller meg at jeg er forholdsvis klassisk som voksen Facebook-bruker. Ungdommen sier visstnok bare "Face".

Facebook har faktisk revolusjonert mitt skrantende sosiale liv - som fulltidsjobbende mor med to aktive barn i henholdsvis 1. og 4. klasse går livet i turbofart, antydningene til sosialt liv er på jobben og med foreldrene til ungene. Ikke noe galt i noen av disse, men kontakten blir ofte heseblesende.

Facebook har faktisk gjort det mulig å beholde kontakten med mange tidligere venner og gjenoppta venner du faktisk nesten hadde glemt. En vidunderlig verden!

Facebook ligger i bakgrunnen på jobben og om kvelden når ungene har lagt seg. Jeg har avtalt å treffe igjen gode venner fra ungdomsskolen jeg flyttet fra i sin tid, jeg chatter jevnlig med tidligere kolleger og venner som ikke bor i nærheten. Jeg er rett og slett blitt mer sosial.

I starten var jeg meget skeptisk. Ikke noe bilde, ingen statuser - bare en titter.

Så - gradvis - litt mer informasjon - først mer nøytrale meldinger - så mer informative - ting som kan være interessant for andre å vite. Jeg er fortsatt ikke kommet dit at jeg deler masse bilder, men det er kanskje neste steg?

Twitter, derimot, skjønner jeg ikke - jeg sliter med å finne hvem det er lurt å følge - det er kanskje neste steg...

Jeg ser at det kan trekkes paralleller til blogging. I starten var jeg bare saklig og kommenterte nyhetssaker - nå forsøker jeg å være mer personlig, men det er ikke enkelt. Kanskje bloggen blir mer lesverdig hvis man er det - jeg synes i hvert fall andres blogger som er en kombinasjon er de beste å lese.

Sportsidioter er kanskje som andre idioter allikevel?

Arild Stavrum har en interessant vinkling på hva som er verdifull og høyverdig idrett og ikke. Jeg forsøker å legge godviljen til og lese ironi så godt jeg kan, men helt enkelt kan jeg ikke si det er - og hvis det er ironi - hva mener han egentlig med dette? Noen utvalgte gullkorn:

Om at det er for lite fotball på TV:

Norsk fotballs sesong får en dramatisk avslutning med cupfinale og kvalikkamper. Så er det rått og brutalt over. Vinteridrettene tar over. Greit nok at vi kan kose oss med Champions League og spansk-, engelsk-, italiensk- og tysk fotball, men vi må nesten lete det opp.

For lite fotball på TV? Nå har jeg hørt det også - han er i hvert fall ikke spesielt god til å lete.

Om ønsket prioritering:

Det burde også konkurreres om dekning på en fair måte. Prestasjoner burde dekkes i henhold til hvor mange som faktisk driver med idretten.

Hmmm - fotball er en lett tilgjengelig idrett som mange driver med, men det er vel ikke dermed sagt at det betyr at alle disse vil se på bare fotball hele tiden. Noen idretter er ikke masseidretter, men plukker opp enkelttalenter - det gjør ikke idrettsprestasjonen dårligere av den grunn (alle objektive målinger fra Olympiatoppen bekrefter det - Olav Tufte i "masseidretten" roing har feks skyhøyt O2-opptak). Det som fenger og som styrer TV-dekning er dramatugi og vinnerønsket, duellene, mulighetene og følelsene. Og anledningen for tilskueren til å drømme seg inn i situasjonen.

Håndball er på sitt beste tett, spennende og intenst. Det er det vi vil se - ikke hundrevis at intetsigende Bundesliga-kamper som ikke betyr noe for oss. Selv om det er bra fotball - da er det jo supert at Stavrum kan ha sine sære kanaler - men la disse kampene holde seg der. Da kan vi parkere Stavrum foran Canal+ - så kan han la være å bry seg med det han ikke vil se.

Om rangering av nivå/prestasjon mellom idretter:

Skjønt egentlig er det en større prestasjon å spille fast venstreback på
Hønefoss enn det meste du kan oppnå med snø under beina.

... eller kanskje Usain Bolt sin 100meter i OL kan sammenlignes med innbytterbenken til Lyn (eller Rosenborg, da - for å være snill)? Ikke så veldig mange som driver med friidrett heller.

Hjertesukk fra en sportstidiot

Hmmm... Hvordan skal en sportsidiot med full jobb komme helskinnet gjennom håndball-VM (kl12.15 - sen, lang lunsj??) - og ikke minst OL. Vancouver er ikke spesielt heldig plassert for norske sportsidioter som må sende barn på skolen klokken 0800, jobbe full dag, ordne middag, få barn på fritidsaktiviter og se på TV om natta.... Når skal jeg sove i vinter?

Julebord - episode 2

I dag var jeg en snartur innom Sandvika Storsenter i lunsjen for å raske med meg noen julegaver. Da skjønte jeg at det er her de havner; jentene fra utestedet på Frogner - noen år etter.

De er like dollete, men noen år eldre, shoppere som legger utrolig mye energi inn i dyr julepynt, pen innpakning (lager utrolig lang kø ved pakkedisken) og dyre julegaver. De rekker sikkert en snartur innom SATS eller Elixia før de drar hjem også. Aupairen ordner vel med rydding, middag og henting av barn.

Tiden og pengene til å bruke på alt dette har de skaffet seg ved å få fullklaff på et tilsvarende utested for noen år siden.

For et utrolig liv! Hva når den ungdommelige glansen har gått ut og mannen som kun valgte dem for utseende og stilen ikke får varen lengre? Det må være mange triste sjebner i kjølvannet. Hvor havner de samme menneskene da? Jeg lurer - hvor skal jeg dra for å oppleve episode 3?

Gammel dame på byen

På fredag var jeg på julebord som så mange andre. Vi endte opp på et typisk "se-og-bli-sett" vestkantutested, og det var da jeg skjønte hvorfor jeg ikke savner livet på "byen".

Tanken på å tilbringe fredags- og lørdagsettermiddag på å dolle meg opp, havne på et sted der den ene er sleipere enn den andre og lommeboken og prisen på drinkene avgjør "vellykketheten" din.

Takke meg til et trivelig sted hvor man kan skravle med venner, ha mulighet til å bli kjent med nye folk uten å måtte rope (det var ikke engang et dansegulv) eller ikke bli dømt eller bedømt etter antrekk, frisyre og sminke.

Det mest facinerende er hvordan kjønnsrollene funker - her bekreftes alle fordommer om dollete damer som er på jakt etter feite lommebøker. Trist og patetisk.

Jaglands skatt

I et intervju på NRK hørte jeg Jagland hadde en interessant begrunnelse for at han ikke skulle betale skatt:

" Jeg nyter ikke godt av trygderettigheter eller fellesskapsgoder. Da er det heller ikke naturlig at jeg betaler skatt" (eller noe sånt).

I rettferdighetens navn hadde jeg heller ikke betalt skatt dersom jeg hadde hatt muligheten til å slippe, men det er noe med begrunnelsen jeg stusser på. OK - han opparbeider seg ikke trygderettigheter - jeg er enig i at han ikke behøver å betale trygdeavgiften på 7,8% (tror jeg), men jeg regner med at han:

• har barn/barnebarn som går på skole eller studerer
• har forventninger om å bli behandlet på sykehus dersom han skulle trenge det
• bruker veier, kollektivtransport (?) og annen infrastruktur når han er hjemme hos familien
• går på teater el når han er hjemme eller bruker andre kulturtilbud

Listen er lang; er det ikke derfor vi betaler vår skatt med mer eller mindre glede? Vi får faktisk ganske mye igjen for pengene.

Engler på toppen av Maslow

Den største delen av Norges befolkning befinner seg på toppen av Maslows behovspyramide; vi har dekket grunnleggende behov. Maslows teori går ut på at man ikke ser behovet for nivået over før man har dekket behov på det nivået man befinner seg på, og at man alltid vil jobbe seg videre oppover mot neste nivå.

Men hva skjer hvis man befinner seg på øverste nivå? Vi har dekket grunnleggende fysiske behov, har famile og venner, en jobb man behersker og blir respektert av andre. Hva da? Hva skjer med oss mennesker?

Hva jobber vi mot å oppnå da? Jeg innbiller meg at mye rar oppførsel kommer av at vi som er på toppen ikke vet hva vi skal jobbe mot.

• Curlingforeldre – tar over kontrollen over dine barn og jobb dem oppover pyramiden også. Ved å forsøke å dytte dem oppover skaper vi kanskje barn som ikke opplever selvrealisering, men foreldrerealisering. Men kanskje det ikke er så dumt - da får i hvert fall barna noe å jobbe mot.
• Märthas engler og NewAge - jeg "har ikke kontakt med meg selv" her på toppen - jeg "er ikke 100% lykkelig" - selvrealisering, krystaller, sprituell veiledning, coaching, "blir lykkelig-bøker" - eksemplene er mange - poenget det samme - skal 100% lykke på toppen!
• Skaff deg en MANN (alternativt - ha mye penger i utgangspuntket) - Anna Anka og andre som lager et nytt nivå i pyramiden basert på dyrt og smakløst interiør, rike menn, trening, sminke og shopping - alt for en perfekt fasade. Men hva når man så åpenbart detter nedover i den nye, egendefinerte statuspyramiden som en nært forestående skilsmisse (for Anna Anka tydeligvis) tydeligvis vil medføre?
  

VG

Nettavisen

Staten og arbeidsmiljøloven

Det ble altså klart at Storberget og Grande Røys ikke klarte å bli enige med Politiet, og at Politiet ikke aksepterte en kompensasjon på 40.000,- for "unntak fra hviletidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven". Knut Storberget sier til NTB:

– Vi må ha arbeidstidsbestemmelser som vi kan bruke. Med den løsningen motparten krevde, ville vi ikke klart å organisere politiet, sier han til NTB.

Javel, ja. Kan jeg som arbeidsgiver forhandle bort viktige deler av arbeidsmiljøloven med mine ansatte dersom de heller vi ha mere i lønn, og jeg som arbeidsgiver synes det er lurt for å klare å organisere oppgavene på en god måte? NEI! Da risikerer jeg både det ene og det andre.

Jeg synes i og for seg ikke at Polities måte å organisere motstanden sin på er noen god måte - og på grensen til ulovlig, og jeg mener mangt og mye om Arne Johannesens form og meninger, men akkurat nå synes jeg AP- og SV-politikerne får som fortjent. Som man reder så ligger man.

FrP og kontantstøtte

Sylvi Listhaug ønsker å fjerne kontantstøtten for de som ikke kan snakke norsk. Jeg skjønner i og for seg problemstillingen, men hvordan skal det henge sammen med resten av FrPs politikk:

De ønsker i prinsippet å redusere/fjerne alle støtteordninger til barnehager, barnetrygd, kontaktstøtte ol og erstatte det med en "kjempekontantstøtte" som alle kan bruke til det de vil. Hvis du da trekker Sylvi Listhaugs argumentasjon videre vil altså de som har foreldre som ikke snakker norsk IKKE få denne støtten - som de altså kan bruke til hva de vil. Dette sier bare litt om hvordan FrPs argumentasjon henger sammen (eller ikke henger sammen i det hele tatt). Skal en slik forenklet modell liksom bare forbeholdes de som har foreldre som har bestått norskkurs? Stakkars barn! Det løser i hvertfall ingen ting.

Likestilling og Frp - er noen likere enn andre?

Jeg ser at denne bloggen får litt slagside mot likestillings- og feministsaker, så jeg må nok ærlig innrømme at det virker som om det er disse sakene som engasjerer meg mest.... Egentlig har jeg blitt litt overrasket over det - trodde liksom ikke det var helt meg.

Tilbake til saken: er FrP troverdige på likestilling og som feminister ?

For noen som mener at likestilling dreier seg om å få alle like; kvinner og menn, barn i skolen osv osv er ikke FrP troverdige. De har aldri støttet "tvangstiltak" der nirvana og den sikre veien til lykke er at Norge består av lykkelige, selvrealiserende og jobbende kvinner og menn i utfordrende, men ikke ALTFOR utfordrende jobber (da blir de jo fort ledere og skal ha mere lønn, samtidig som de motbeviser tesen om glasstak og at kvinner blir holdt nede).

FrP har heller ikke noe å skryte av når det gjelder jevn fordeling av ledere i egen organisasjon. Jeg synes ikke nødvendigvis det er noe å bruke mot dem; det representerer vel velgermassen i rimelig grei grad, og Siv Jensen er tross alt et greit kvinnelig alibi.

For oss som mener at likestilling dreier seg om å ha like muligheter, men frie valg -er kanskje ikke FrP så ille. MEN i mine øyne faller troverdigheten dramatisk på litt andre saker:

Likelønn og heving av lønn til sykepleiere og typiske kvinneyrker. Hvor skal pengene hentes fra? Det er et fullstendig urealistisk forslag (i hvert fall på kort sikt) og kommer på toppen av alle prisverdige tiltak som FrP synes å ha en bunnløs pengekasse til.

Koblingen mot innvandrere og integrering. Der støtter jeg VamPus på NRK i går. Likestillingsretorikken blir en skjult agenda der målet egentlig er å skvise innvandrere og frata dem egne valg.

Hva ble konklusjonen? Vet ikke.... FrP virker ikke spesielt troverdige, og det blir en markedsføringstaktikk uten innhold som det smaker litt vondt av. Men jeg skjønner poenget, og hadde det ikke vært for mistankene om andre agendaer hadde det kanskje ikke vært så ille?

Dagens sitat 2

I disse Fritt Ord-tider passet jo denne godt (selv om mannen nok har glemt seksuell legning).

If we were to wake up some morning and find that everyone was the same race, creed and color, we would find some other cause for prejudice by noon.

- George Aiken

Hvor blir Høyre av?

Vi lever i tider som er som skapt for partiet Høyre:

• Finanskrisen.
• NAV-krise, byråkratiet avslører seg som lite effektivt og håpløst organisert med store interne forskjeller. Løsningen er IKKE å dytte inn flere folk.
• og sist, men absolutt ikke minst: Aker-saken

og hva gjør Høyre? Graver seg inn i formaliteter og flisespikkeri om regjeringens prosesser og gjennomføringsevne. I alle disse sakene har Høyre alternative løsninger og de er gode ideologiske saker. Jeg har ikke hørt et kvekk.

Kan noen hjelpe meg med å finne de gode innspillene?

Gro - du har skjønt det!

Et forsøk på svar til de kvinnelige sentralstyremedlemmene i AP som mener likestillingen har stått på stedet hvil siden "hennes tid".

- Det blir jo i utgangspunktet en stor forskjell i partiet om det er en mann eller en kvinne som er partileder og statsminister. Men det må være lov å være mann og likevel partileder og statsminister. Ikke sant? Ellers blir det feil, konstaterer Gro, men ler godt av tanken.

Dette er ikke noe å le av. Er det et likestillingsproblem at vi har en mannlig statsminister. Mener virkelig disse damene det? Det å mene at likestillingen har stått på stedet hvil er å ta hardt i. Fra å være en sensasjon med 40% kvinner i regjering er det nå helt naturlig. I tillegg er 2 av 3 ledere i regjeringspartiene kvinner uten at noen behøver å lage noe nummer av det. Å mene noe annet er krampaktig. Hvor skal grensen gå?

Norsk partiflora - tid for vår og valgkamp!

Jeg forsøker meg på en alternativ analyse av partier og ideologier inspirert av Aftenpostens og VGs artikler i dag der Frank Aarebrot kaller Høyre et sutreparti. Det som er sikkert er i hvert fall at de ikke klarer å framstå med et godt politisk alternativ. Det blir litt mye "skattelette og ansvarlighet" - ikke spesielle killersaker. Altså: den politiske flora fra høyre til venstre.

FrP (Løvetann):

Spretter fram overalt - elsket eller hatet, ingen mellomting. Tilpasser seg skiftende omgivelser og gjør alt for å finne enkeltsaker som slår og bruker dem for alt det er verdt. Kaller seg liberale, liker USA og Israel, men tar ikke innover seg konsekvensene av hva "liberal" egentlig er.


Politikk:

• Bruk mange penger. Det løser alt. Hvem som skal gjøre jobben eller plukke opp restene når festen er over er ikke så farlig.
• Liberalisme i næringsliv og finanspolitikk. Så få reguleringer som mulig.
• Alle andre områder enn nærlingsliv og finanspolitikk preges av å være "curlingparti" for middelklassen i jobb (i Norge er det også arbeidsklassen), så får resten klare seg selv.

Høyre (Nellik):

Litt gammeldags og traust - ingen vet egentlig helt hva det skal brukes til lengre, men de var visstnok populære før. Har lenge (og klarte det i den store Høyrebølgen) forsøkt å sprite opp sitt gammelmodige image som direktørpartiet til et liberaltkonservativt parti som kjemper mot åpningstider, enhetsskole og intoleranse. Men dette er leeeenge siden.

Politikk:

• Såkalt liberalkonservativt, hva nå det er.
• Tilhenger av velferdsstaten og "frihet under ansvar"
• Gode rammebetingelser for nærlingslivet, men i regulerte forhold
• Ønsker mer effektive løsninger for offentlig byråkrati og konkurranseutsetting av offentlige tjenester
• Satsning på kunnskap i skolen
• Økonomisk ansvarlighet

Kjære Høyre: mitt største ønske er at dere klare å lage en killersak av å lage et effektivt byråkrati og konkurranseutsetting av offentlige tjenester. LO/AP/SV har hittil klart å vinne retorikk-krigen, men saken er bra - selg den! Lissepasningen er lagt - NAV bryter sammen i tungrodd saksbehandling - finn en ideologisk knagg og lag en god sak - ikke bare kritiser "gjennomføringen av reformen" og be om mere penger! (OK - her slo personlige preferanser gjennom).

Venstre (Solsikke):

Forvokst blomst på en skjør stilk. Knekker lett under ytre påvirkning. Er et ekte liberalistisk parti - stort sett. Ungsomspartiet trekker den lengre med saker som legalisering av marihuana, legalisering av bigami mm., men ønsket om å være liberalt faller også litt gjennom i ønsket om en offentlig sektor og velferdstjenester. Får ikke helt denne balansegangen til de heller. Trekkes mellom urbane byliberalister og bondeliberalister.

Politikk:

• Ikke spesielt tydelig. Vi skal satse på alt, ha en ansvarlig politikk, legge til rette for nærligslivet, men ellers ha et liberalt samfunn som godtar det meste.
• Fri innvandring (noen mener det, andre er ikke fullt så tydelige)

KrF (Prestekrage):

Her var blomstervalget enkelt. Politikken styres av kirken og familieverdier; hele verden skal bestå av lykkelige kjernefamilier som aldri krangler og som oppfører seg pent og snilt i samfunnet. Forstyrrende elementer i bildet som homofile og alenemødre skal forstås i en kristen kontekst, men ikke ødelegge for bildet om at de blir lykkeligere hvis de finner seg en kjernefamilie der de kan leke mor, far og barn.

Politikk:

• Familieverdier
• Kirke
• Velferdsløsninger

Senterpartiet (Åkersennep):

Det var litt vanskelig å finne riktig blomst, men jeg valgte en som symboliserte jorder og bønder. SP er et reaksjonært særinteresseparti som jobber febrilsk med å finne gode grunner for å få samfunnet tilbake til 50-tallet. Da kunne nemlig alle tjenester være lokale og distriktene blomstret. Et godt eksempel er sykehusene; de kunne være lokale og fine på 50-tallet, hvorfor ikke nå? At kravene til kvalitet og kompetanse og bredde i behandling er helt annerledes nå ignoreres glatt. Jeg vil ikke ha et sykehusvesen som drives etter mal fra 50-tallet og risikere å møte inkompetente leger som møter "mitt" tilfelle i beste fall en gang hvert jubelår.

Politikk:

• Alt for bønder og distrikter
• Tilbake til 50-tallet
• Nærlingsliv og eiendomsrett er bra, bare det er utenfor byene

Arbeidspartiet (vannlilje):

Selv om de velger seg rosen selv, har jeg valgt ut vannliljen. Den har skjulte røtter (til fagbevegelsen) som alle vet om, selv om den virker tilforlatelig uskyldig der den koser seg på vannoverflaten. Den store representanten for det bestående.

Politikk:

• Bevar alt som det er - den store konservative kraften i samfunnet
• En stor offentlig sektor, for en stor offentlig sektor sin skyld (fine arbeidsplasser)
  
  

SV (rose):

SV kan tilsynelatende virke idealistiske og snille på overflaten, men når du forsøker å pirke borti stikker rosene. SV har en vanvittig tro på at mennesker bli like dersom alle går gjennom samme kverna enten det er i form av barnehage, skolegang, helsevesen, omsorg mm. Ingen skal være likere enn andre. Verdier skal deles - ikke skapes.

Politikk:

• Offentlig skal håndtere alle tenkelige og utenkelige oppgaver
• Den som mot formodning skulle klare å skape noe eller være spesielt dyktige skal fratas gevinsten umiddelbart
• Alt kan løses ved å snakke pent om hverandre, også store konflikter.

Rødt:

Hvem er det? Veldig godt oppsummert i Morgenbladets avmaktskåring: her har de en kjempemulighet med et SV som ofrer kjernesaker ¨på ansvarlighetens alter. Det burde jo bane veien for Rødt.

LO slår alarm!

I dagens aviser slår LO alarm om at bruken av Au pair ikke er etter hensiktene i ordningen. Utenlandsk arbeidskraft blir utnyttet til som hushjelp og billig arbeidskraft - og ikke for å gi ungdom mulighet til kulturutveksling.

Det er nok mulig; de aller fleste bruker Au pairer primært til å hjelpe til i hjemmet med det det er behov for. Det er mye hjelp i 30 arbeidstimer i uka for de aller fleste. Det er selvfølgelig også noen som utnytter systemet - det bør det selvsagt kunne gjøres noe med. Det interessante er allikevel det LO sier (i følge Dagbladet):

Nå slår LO alarm og vil avvikle ordningen hvis ikke myndighetene tar grep.

Hvilket mandat har LO til å avvikle en slik ordning? Når ble de lovgivere? Ser LO slik på sin rolle i samfunnet?

VGs hjelpende hånd til single

På den ene siden trykker de en sak om at det er tabu å være single og at politikken i altfor stor grad dreier seg om den lykkelige familien, men jamen er de ikke greie, da - de har jo løsningen: Møteplassen løser alle problemer. Generøst!

Dagens sitat

Any word you have to hunt for in a thesaurus is the wrong word. There are no exceptions to this rule. - Stephen King

Jeg kjenner mange som burde ta dette innover seg. Keep it simple.

Likestilling på 50-tallet

Det har da skjedd en del siden 50-tallet - heldigvis for noen... I hvert fall et bevis på at verden har gått framover, sett med mine øyne i hvert fall.

Dette er altså idealsamfunnet for enkelte barnehagekritikere og likestillingsmotstandere.

Vi har likestilling - bruk den!

Dette tror jeg er den eneste saken i verden der jeg er 100% enig med Märtha Louise. Det er likestilling i Norge, men vi (kvinner, altså) velger å ikke bruke den.

Fordi "vi" ikke velger å bruke de mulighetene vi har tjener "vi" mindre enn menn, er i deltidsstillinger, velger tradisjonelle yrker osv osv.

I Dagsavisen i dag har Nina Amble (AFI) en del interessante og riktige observasjoner, selv om konklusjonene hennes ikke henger helt sammen. En av de mest interessante:

Jeg og forskerkollegaer på AFI ser at likestillingen i familien under visse betingelser er kommet lenger enn i arbeidslivet. I tokarrierefamilien er arbeidet hjemme og ute likere fordelt. Og blant kvinnelige toppledere ser vi at partner er viktigste samtalepartner og heiagjeng, og han tar brorparten av arbeidet hjemme.

Altså kan vi ikke skylde på menn, beklagelig nok. Dersom vi ønsker, får vi støtte. Det viser også en spørrerunde i avisene i går der menn faktisk er overlykkelige for å få en større andel av permisjonen. De blir altså holdt ute. Av kvinner. Som i neste omgang klager over at de valgene de tar får konsekvenser for lønn og de generelle statisikkene som angir "likestillingsindikatorer".

Jenter: dere har mulighetene - grip dem! Ikke skyld på alle andre (staten, menn, arbeidsgiver...).

Aftenposten: Norge på vei mot en depressiv befolkning med spiseforstyrrelser og ADHD.

Det var en slik sak som den i Aftenposten som fikk meg til å starte denne bloggen, og nå er saken oppe igjen. Det er altså ikke bra for 1-åringer å gå i barnehage og barnehagen tilfredsstiller ikke behovene til disse barna

Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner er avgjørende for barnets utvikling, ifølge professoren. Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, avgjørende.

Det er ikke måte på hva slags skader man kan få også. ADHD, spiseforstyrrelser for depressive tilstander for å nevne noe.

Dette blir veldig "alt var mye bedre før", gitt at "før" = 50-tallet da mor gikk hjemme og kjedet segi leiligheten, men skulle være hjemme for mann og barn. Jeg har vanskelig for å se for meg at det i noen annen periode i historien har vært mulig for en mor å gå hjemme med primærfokus barn til det er 2 år. Nei, tidligere ble det passet naboer, søsken, naboens søsken i lokalsamfunn mens mor og far faktisk måtte jobbe på en eller annen måte. Jeg klarer ikke helt å se hva slags forskjell barnehagen er i forhold til dette. Den er selvfølgelig tryggere og mer profesjonell enn den gamle nabokona, men prinsippet?

NAV, Hijab og snikislamisering

Nå har jeg vridd hodet i flere dager for å finne en passende vinkling på NAV, Hijab og Snikislamisering, men det er ikke lett – det meste er sagt av en eller annen.

Hijab-saken: her synes jeg Vox populi hadde et fantastisk innlegg som jeg egentlig bare kan slutte meg til.

Snikislamisering: skyttergravkrig med billig retorikk som overdøver ethvert snev av fornuftige uttalelser inne i skitten. Orker ikke å melde meg på.

NAV: hva skal man egentlig si?

Jeg har forsøkt å søke meg fram til de fristene NAV opererer med, men det er ikke enkelt. Jeg har funnet fram til noe (som du søker i skogen....):

Akseptabel saksbehandlingstid for uføre er 4 måneder (NAV.no).

Når Nav sier de normalt bruker tre uker på å behandle en søknad om dagpenger, er det et internt mål at 80 prosent av dem som søker skal få penger innen denne fristen. I Oslo er de langt fra dette målet. Faktisk er evnen til å utbetale dagpenger i hovedstaden nå blitt så dårlig, at i januar sto syv av ti ledige uten dagpenger etter tre uker. (Aftenposten)

Målene er da i seg selv helt hinsides slappe?

Hvor lang tid skal det måtte ta? De fleste av disse sakene er sannsynligvis opplagte, og bør ikke kreve mer enn et kort blikk på papirene før beslutningen kan tas.

Det er ikke NAV i seg selv som er problemet, men organiseringen. Jeg er helt sikker på at hovedtankene bak NAV er grunnleggende fornuftig. Hvis saksbehandlingen i det private hadde fungert på denne måten hadde ikke et eneste forsikringsselskap tjent 5 øre. Hvorfor kan ikke NAV ha egne rutiner som rydder unna de enkle sakene og legge de til umiddelbar utbetaling, og heller la andre håndtere de komplekse? Slik gjøres det alle andre steder.

Jeg tror ikke noe på at det hjelper med 100-vis av nye stillinger i en råtten organisasjon. Pengene og ressursene settes inn helt feil sted – det er jeg overbevist om. Politikerne pøser på med symbolkroner uten å gå inn i den virkelige problemstillingen.

Hvem tar utfordringen?

LO hater det, men effektivisering handler ikke primært om å sparke folk, men å gi brukerne effektive tjenester. Nå ser vi konsekvensen av at det har vært fryktelig vanskelig å få en fornuftig dialog rundt effektivisering. LO har lenge vært en gedigen bremsekloss i forhold til å modernisere offentlig sektor. Nå betaler vi prisen.

Stol aldri på meningsmålinger!

For en stund siden ble jeg oppringt av et av meningsmålingsinstituttene, og siden jeg faktisk hadde tid tenkte jeg at "jo - denne gangen blir jeg med". Det endte med at jeg stoppet halvveis og sa at jeg ikke ønsket å være med mer i en måling som helt åpenbart var bestilt av Prior, Gilde eller Senterpartiet. Eller hva synes du om spørsmål som:

Hva ønsker du helst å spise? - med disse svaralternativene (nei, jeg tuller ikke)

1. Norskprodusert mat som er underlagt norske kontrollrutiner?
2. Mat med udefinert opphav produsert av multinasjonale selskaper?
3. Vet ikke

Jeg hadde stusset litt underveis, men dette spørsmålet og svaralternativene tok kaka. Hvordan kan noen med en viss fornuft bruke resultatet fra en slik undersøkelse til noe fornuftig er for meg en stor gåte.

Jeg lurer litt på om det var denne eller denne undersøkelsen jeg svarte på (begge omtales ikke overraskende i Nationen). Den omtales også her - i en artikkel om det samme temaet.

Jeg var også utsatt for en undersøkelse (som jeg sendte i retur) hvor alternativene var:

• Kjøp alt du kan økologisk og frels verden
• Vær et monster som kun tenker på deg selv og kjøp vanlig mat

Noen som har noen morsomme eksempler på meningsmålinger der man med litt fantasi kan ha det morsomt med hvordan spørsmålene er stilt? Det må da finnes mange der ute...

Kirken mener både det ene og andre

Frank Aarebrot mener at kirken er ute på viddene etter at biskopen i Hålogaland går mot oljeleting utenfor Lofoten (VG). Biskopen i Oslo liker ikke homofile, men tar gjerne i mot drapsdømte på privat middag.

Så lenge vi har en statskirke er jeg helt enig med Aarebrot; Den Norske Kirke bør være forsiktig med å uttale seg om kontroversielle saker så lenge de har den spesielle posisjonen de har. Jeg synes Kirkens ledere oppfører seg som om de ønsker alle privilegier som om de skulle være fristilt, men tar gjerne i mot alle fordelene som en statskirkeordning gir dem.

La kirken få leve sitt eget liv, men de må ta konsekvensene av det. Da kan de ikke være en statskirke. De kan ikke surfe på mange "gratismedlemmer" og spesialordninger for statsstøtte og fri tilgang til (mer eller mindre) vedlikeholdte kirker.

Glasstak og andre dårlige unnskyldninger

Inga Bolstad vil bare bli prorektor og skylder på glasstaket som årsak til at ikke flere kvinner er kandidater. Selv har hun rasjonelle begrunnelser, savner faget og ønsker ikke å stille på tross av flere oppfordringer.

"Dette henger sammen med det såkalte «glasstaket» i akademia – det at kvinner er i mindretall i lederstillinger. Ved UiO er 24 prosent av professorene kvinner. Det er noen mekanismer som spiller inn her: En blanding av at kvinner ikke vil eller ikke slipper til. " sier hun.

Hvorfor er det slik at de fleste kvinner som blir spurt om et slikt tema alltid har rasjonelle forklaringer for sin egen del, men skylder på glasstaket, manglende kultur på arbeidsplassen, "gutteklubben grei" eller andre eksterne "ting" som begrunnelse på vegne av andre?

Hvorfor det er sånn at et av verdens mest likestilte land har et ekstremt kjønnsdelt arbeidsmarked?

Jeg skulle ønske jeg hadde svar. Jeg tror nemlig ikke helt på dette med glasstaket eller andre eksterne faktorer. Jeg tror noe ligger i et litt snevert utgangspunkt hos headhuntere, men i bunn og grunn ligger det i oss selv. Vi har alle våre rasjonelle grunner til ikke å kaste oss over en mulighet eller til å ønske å ikke eksponere oss "akkurat nå".

Hvordan kan vi forvente at andre skal se gjennom og forstå vår påtatte beskjedenhet når vi egentlig vil? Eller vil vi? Har vi det for godt?

Jeg bare spør....