Aftenposten: Norge på vei mot en depressiv befolkning med spiseforstyrrelser og ADHD.

Det var en slik sak som den i Aftenposten som fikk meg til å starte denne bloggen, og nå er saken oppe igjen. Det er altså ikke bra for 1-åringer å gå i barnehage og barnehagen tilfredsstiller ikke behovene til disse barna

Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner er avgjørende for barnets utvikling, ifølge professoren. Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, avgjørende.

Det er ikke måte på hva slags skader man kan få også. ADHD, spiseforstyrrelser for depressive tilstander for å nevne noe.

Dette blir veldig "alt var mye bedre før", gitt at "før" = 50-tallet da mor gikk hjemme og kjedet segi leiligheten, men skulle være hjemme for mann og barn. Jeg har vanskelig for å se for meg at det i noen annen periode i historien har vært mulig for en mor å gå hjemme med primærfokus barn til det er 2 år. Nei, tidligere ble det passet naboer, søsken, naboens søsken i lokalsamfunn mens mor og far faktisk måtte jobbe på en eller annen måte. Jeg klarer ikke helt å se hva slags forskjell barnehagen er i forhold til dette. Den er selvfølgelig tryggere og mer profesjonell enn den gamle nabokona, men prinsippet?