Inga Bolstad vil bare bli prorektor og skylder på glasstaket som årsak til at ikke flere kvinner er kandidater. Selv har hun rasjonelle begrunnelser, savner faget og ønsker ikke å stille på tross av flere oppfordringer.
"Dette henger sammen med det såkalte «glasstaket» i akademia – det at kvinner er i mindretall i lederstillinger. Ved UiO er 24 prosent av professorene kvinner. Det er noen mekanismer som spiller inn her: En blanding av at kvinner ikke vil eller ikke slipper til. " sier hun.
Hvorfor er det slik at de fleste kvinner som blir spurt om et slikt tema alltid har rasjonelle forklaringer for sin egen del, men skylder på glasstaket, manglende kultur på arbeidsplassen, "gutteklubben grei" eller andre eksterne "ting" som begrunnelse på vegne av andre?
Hvorfor det er sånn at et av verdens mest likestilte land har et ekstremt kjønnsdelt arbeidsmarked?
Jeg skulle ønske jeg hadde svar. Jeg tror nemlig ikke helt på dette med glasstaket eller andre eksterne faktorer. Jeg tror noe ligger i et litt snevert utgangspunkt hos headhuntere, men i bunn og grunn ligger det i oss selv. Vi har alle våre rasjonelle grunner til ikke å kaste oss over en mulighet eller til å ønske å ikke eksponere oss "akkurat nå".
Hvordan kan vi forvente at andre skal se gjennom og forstå vår påtatte beskjedenhet når vi egentlig vil? Eller vil vi? Har vi det for godt?
Jeg bare spør....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar