Lærerhets forbudt!

Barnehage- og skoleminister Bård Vegar Solhjell ber folk slutte med å hetse lærere og trekker fram Sylvi Listhaug som skrekkeksempel.

Jada. Egen erfaring med skolen er super. Jeg har mange bra ting å si om Oslo-skolen, men derfra til å si at ingen skal kunne komme med kritiske innspill om skolen uten å bli beskyldt for hets er for drøyt.

Det finnes mange fantastiske lærere rundt omkring i skolene, men lærerorganisasjonenes ledelse må ta mye av skylden for den såkalte hetsingen ved aldri å innrømme noen svakheter, aldri godta noen former for individuelle ordninger eller akseptere at noen lærere faktisk er gode og andre mindre gode. Da må lærerne selv akseptere at andre kanskje er litt i overkant generaliserende. De har bedt om det selv!

Skadelig for barn i barnehagen?

En enkeltperson som har tatt sitt eget valg basert på sin hverdag og muligheter uttaler seg som en barnehageekspert, henviser til forskning fullstendig uten hensyn til norsk virkelighet og framstår som om hans valg er det eneste riktige for hele menneskeheten; ja det er til og med direkte skadelig for barna å velge annerledes enn han har gjort. http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/08/30/545140.html

Hva er det med det å skulle påtvinge andre sine egne valg ved å få andres valg til å framstå som skadelige for barn?

Selv har jeg opplevd vantro kommentarer fordi jeg velger å bo med barn i Oslo. Hva vet de som kommenterer om hvordan jeg har det? Hvordan det er å bo i et rolig område av Oslo med småhusbebyggelse, gangveier til skolen, suveren kontakt med foreldrene til barnas venner? Det kunne da virkelig ikke falle meg inn å kritisere andre for å velge å bo på landet eller i en liten by!

Tilbake til barnehagene: jeg kunne aldri tenke meg å skrive en bok der jeg mener at alle andres valg for sin familie er skadelig for barn (med mindre det er snakk om vold eller andre kriminelle handlinger, men det er det andre som tar seg av). Hvordan kan forfatteren mene at mine barn har tatt skade av å være i barnehage fra de var 1 år? Er barnehagene han har sett uten omsorg, nærhet, glede og latter? Stakkars han - da har han et dårlig erfaringsgrunnlag og et ekstremt tynt grunnlag for å dømme andre.

Jeg mener at mine barn har det best når jeg er fornøyd (kan jobbe med det jeg vil) og de er i trygge rammer når jeg er på jobb - og det er de.
For andre er det sikkert annerledes - men ikke døm meg for det.

Det er minst like egoistisk av ham å velge å være hjemme (fordi han vil) som det er for meg å jobbe (fordi JEG vil). Felles for oss er at vi har barn vi er ufattelig glade i, men har valgt forskjellige løsninger for å ha det livet vi ønsker å leve. Er det så farlig da?