Julebord og sykefravær

Det er det høye sykefraværet som skal under lupen nå. Hanne Bjurstrøm var fornuftig og sa at "ingen tiltak skal forkastes før de er vurdert" før hun tok en superkort juleferie.

Som de fleste andre har jeg mine meninger om sykefravær og arbeidsmoral, men jeg synes det blir for enkelt. En bekjent har akkurat gått inn som HR-sjef i en liten kommune, men alle tiltakene hun foreslår skal være gratis og ikke gripe inn i kjernen. Da ender vi opp med latterlige tiltak som begrepet "langtidsfrist". Jeg skjønner tanken om å fokusere på de som er friske, men de som ikke har lojalitet til arbeidsplassen gir vel blaffen uansett...

Og der er vi ved kjernen:

På mange arbeidsplasser eier ikke de ansatte noen form for lojalitet til arbeidsplassen. De ser ikke at det er noen forskjell om de er der eller ikke. Hvorfor skal de på jobb da? Jeg har i hovedsak fokusert på offentlige arbeidsplasser. Der er sykefraværet høyest.

• Offentlige arbeidsgivere gir ingenting tilbake. De er livredde for å sponse julebord, sosiale tilstelninger, gratis kaffe etc etc med "skattepenger". Listen er lang. Når arbeidsgiver er kjip - hvorfor skal man da gå på jobb selv om man føler seg litt dårlig. Jeg er helt sikker på at det er god butikk å bidra litt mer her i totaløkonomien for etaten. Jeg vet om etater som har vært litt mer kreative innenfor rammene (gratis tid til trening mm) - her innbiller jeg meg at sykefraværet er lavere - ikke så mye pga treningen, men følelsen av å ha en raus arbeidsgiver (NB! faktatall er ikke sjekket!).


• Fagforeninger bidrar til detaljstyring. En del profesjonsforeninger er livredde for at sine medlemmer skal gjøre for mye eller tape et minutt eller to. Det er null fleksibilitet på å ta i et tak på oppgaver, null fleksibilitet på arbeidstid og turnusplanlegging. Null fleksibilitet på feks opplæringstiltak og bedømmelse av kompetanse. Null fleksibilitet i regelverk. Hvor blir det av bidraget til å tenke helhet? Når du ikke ser på jobben din som noe annet enn din lille øy som skal beskyttes med alle midler - null lojalitet til arbeidsgiver...


• Umulig å lede. Med slike tvangstrøyer og budsjettsiloer som nevnt over er det ingen ledere som har rammebetingelser til levere gode resultater. De blir da også målt etter å bevare det bestående. Det finnes ingen belønningsmekanismer for gode medarbeidere eller insentiver til å gå utover tvangstrøyene. Mulighetene til omplassering av ansatte eller oppsigelse av ansatte som åpenbart ikke passer i jobben er også helt håpløst. Det må jo være det beste for alle parter å finne arbeidsoppgaver og en arbeidsplass som den ansatte trives i.....

Jeg er veldig glad for at jeg er leder i privat næringsliv og ikke offentlig. Det tror jeg faktisk ikke jeg hadde maktet. Resultatet av å gi frihet under ansvar til ansatte, og stimulere til utfordringer, helhetstanke og involvering er for vår del.

Skandinavia møter USA (aka Saab vs GM)

Spillet om SAAB avslører interessante kulturforskjeller mellom USA og Skandinavia.

Svenske fagforeninger mener staten og GM har et sosialt ansvar og ber om at staten legger inn garantier og at GM mer eller mindre bør "tvinges" til å selge framfor å legge ned.
Jeg er villig til å vedde MYE på at i en tilsvarende situasjon i Norge hadde de rødgrønne sannsynligvis foreslått å kjøpe hele Saab selv, og at en "Sosse"-regjering også hadde gjort det samme.

GM selger ikke til hvem som helst - det er forståelig. Det er mange interessante parametere - ikke bare pris; teknologi, vedlikeholdsansvar, andre forpliktelser og nye planer. GM føler ikke noe sosialt ansvar for noen få 1000 arbeidsplasser i Sverige.

Trenger verden SAAB? - selvfølgelig ikke - vi har nok bilprodusenter - SAAB har ikke noe unikt som vi ikke kan få av andre. Den svenske stat bør i hvert fall IKKE drive bilproduksjon.

På lang sikt er det sikkert best for Sverige og Trollhättan at SAAB får lov til å legges ned. Alle eksempler i Norge (riktignok i mindre skala) tilsier at det vil utløses masse kreativitet og nye, levedyktige arbeidsplasser i kjølvannet slike nedleggelser.

PS. Egentlig tror jeg ikke USA og Skandinavia er så ulike på dette området. Fagforeningene til GM i USA er vel så sterke (og bruker MYE tøffere midler enn i Skandinavia). Obama har bidratt med krisehjelp til en døende industri - fordi den er så viktig og sysselsetter så mange. Vi har bare litt andre begreper - og prioriterer kanskje ulike ting.

Konklusjon: vi er alle oss selv nærmest!

Den ene

Jeg ble inspirert av flere til å skrive om "Den ene". Jeg leste også at Gro Brækken mente at det ikke finnes Løvetannbarn, men at det alltid har vært personer som har gjort en forskjell på de barna det går bra med. Jeg tror det er delvis sant. De som ikke lykkes så godt har nok også hatt potensielle "Den ene", men kanskje ikke vært så mottagelig for å ta i mot hjelpen.

Min historie handler om en venninne som jeg først ble kjent med da hun var ca 25 år, hadde en datter på 4 med en far som i beste fall stilte opp sporadisk og som var ekstremt uberegnelig. Hun hadde hatt en veldig tøff oppvekst. Søsteren hadde ikke klart seg bra, moren hørte jeg aldri om og faren var et pillevrak som hadde vært til og fra gjennom hele livet hennes.

Min venninne hadde utdannet seg innen IT i den perioden hun fikk barn, og jobbet sammen med meg. Hun var alenemor til ei lita jente, stilte opp 100% på jobb og var en fantastisk sosial drivkraft på jobben. Det er først nå i etterkant når jeg selv har fått barn at jeg har skjønt hvor mye dette koster.

Jeg har alltid sett på henne som et Løvetannbarn - bare på grunn av det hun hadde oppnådd.

På toppen av dette var hun fantastisk mot familien. Faren ble hjulpet når han trengte det - og hun stilte opp for ham uendelig mye mer enn han noen gang hadde gjort for henne.

Søsteren hadde store problemer - hun var pillemisbruker og var alene med to barn. Venninnen min gjorde alt for å være den ENE for barna hennes. Hun hentet dem i byen når de hadde dratt sammen med venner og hadde rotet seg bort i feil folk, hun var hjemme hos dem og forsøkte å bidra til å skape et normalt hjem hos søsteren for disse barna. Listen over enkeltepisoder der hun har sluppet det hun har i hendene for å være der er lang.

Jeg bøyer meg i støvet for hva hun gjorde for de rundt henne selv om hun fort kunne ha mer enn nok med seg selv, men i stedet gjorde hun alt for at andre også få et bra liv.

I dag er datteren over 20 år, studerer og har det supert - og er mye med moren på venninneturer. Venninnen min lever for første gang et eget, godt liv for seg selv. Hvordan det har gått med søsterens barn vet jeg ikke, men jeg vet at de hadde noen der for seg som absolutt ikke hadde behøvd å være der.

Takk for at noen virkelig bidrar til en forskjell for sine nærmeste.