Likestilling på 50-tallet

Det har da skjedd en del siden 50-tallet - heldigvis for noen... I hvert fall et bevis på at verden har gått framover, sett med mine øyne i hvert fall.

Dette er altså idealsamfunnet for enkelte barnehagekritikere og likestillingsmotstandere.

Vi har likestilling - bruk den!

Dette tror jeg er den eneste saken i verden der jeg er 100% enig med Märtha Louise. Det er likestilling i Norge, men vi (kvinner, altså) velger å ikke bruke den.

Fordi "vi" ikke velger å bruke de mulighetene vi har tjener "vi" mindre enn menn, er i deltidsstillinger, velger tradisjonelle yrker osv osv.

I Dagsavisen i dag har Nina Amble (AFI) en del interessante og riktige observasjoner, selv om konklusjonene hennes ikke henger helt sammen. En av de mest interessante:

Jeg og forskerkollegaer på AFI ser at likestillingen i familien under visse betingelser er kommet lenger enn i arbeidslivet. I tokarrierefamilien er arbeidet hjemme og ute likere fordelt. Og blant kvinnelige toppledere ser vi at partner er viktigste samtalepartner og heiagjeng, og han tar brorparten av arbeidet hjemme.

Altså kan vi ikke skylde på menn, beklagelig nok. Dersom vi ønsker, får vi støtte. Det viser også en spørrerunde i avisene i går der menn faktisk er overlykkelige for å få en større andel av permisjonen. De blir altså holdt ute. Av kvinner. Som i neste omgang klager over at de valgene de tar får konsekvenser for lønn og de generelle statisikkene som angir "likestillingsindikatorer".

Jenter: dere har mulighetene - grip dem! Ikke skyld på alle andre (staten, menn, arbeidsgiver...).

Aftenposten: Norge på vei mot en depressiv befolkning med spiseforstyrrelser og ADHD.

Det var en slik sak som den i Aftenposten som fikk meg til å starte denne bloggen, og nå er saken oppe igjen. Det er altså ikke bra for 1-åringer å gå i barnehage og barnehagen tilfredsstiller ikke behovene til disse barna

Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner er avgjørende for barnets utvikling, ifølge professoren. Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, avgjørende.

Det er ikke måte på hva slags skader man kan få også. ADHD, spiseforstyrrelser for depressive tilstander for å nevne noe.

Dette blir veldig "alt var mye bedre før", gitt at "før" = 50-tallet da mor gikk hjemme og kjedet segi leiligheten, men skulle være hjemme for mann og barn. Jeg har vanskelig for å se for meg at det i noen annen periode i historien har vært mulig for en mor å gå hjemme med primærfokus barn til det er 2 år. Nei, tidligere ble det passet naboer, søsken, naboens søsken i lokalsamfunn mens mor og far faktisk måtte jobbe på en eller annen måte. Jeg klarer ikke helt å se hva slags forskjell barnehagen er i forhold til dette. Den er selvfølgelig tryggere og mer profesjonell enn den gamle nabokona, men prinsippet?